Nå begynner den republikanske nominasjonsprosessen i USA virkelig å bli interessant.
Etter at den ganske konservative Mitt Romney lenge har sett ut til å ha hatt taket på det hele, dukket erkekonservative Rick Santorum opp natt til i går og tok et skikkelig hattrick.
Som det heter.
Han knuste motstanden fra Romney både i «norske» Minnesota, i Missouri og i fjellstaten Colorado. Og det ser i øyeblikket ut som om det meste står mellom Romney og Santorum.
Som da er, henholdsvis, mormoner og katolikk.
Og for dem som tror at religion ikke betyr noe i amerikanske valgkamp, så bør de umiddelbart tro om igjen.
Tro har alt å si.
Og vel så det.
I USA er de troende til hva som helst, om ikke man har tro på troen til de troende.
Dette med religion og amerikanske politikk er vesentlig mer interessant enn de lett overflatiske kommentarene fra mange nordmenn. De har en tendens til å sette stempelet «crazy» på det meste om USA.
For mange dypt troende amerikanere er det helt avgjørende å stemme på den «mest kristne» kandidaten.
For mange andre er poenget å stemme på «den mest kristne republikanske» kandidaten.
Så kan man jo hevde at det er underlig i en nasjon som, tilsynelatende, har et strengt skille mellom religion og stat, slik USA har.
Men dette skillet er bare av teoretisk karakter.
For til og med på pengesedlene og myntene står det «In God We Trust».
I 1956 ble det faktisk lovfestet at dette skulle stå på alle mynter og pengesedler i USA.
Men selv om det ikke er spesifisert hvilken Gud de mener, så er det lite som tyder på at det er Allah eller Buddha de stoler på Guds eget land.
I tillegg til de to forannevnte kandidatene melder kanskje Newt Gingrich, som er superkonservativ men med tre ekteskap i kofferten, seg på finaleheatet igjen.
Han har erfaring med flere religioner.
Han var nemlig ganske «vanlig» kristen som sørstatsbaptist, men gjorde for et par år siden en frisk overgang og ble plutselig katolikk han også.
Så nominasjonen av den som skal «feie Obama ut av Det Hvite hus» kan fort bli til en teologisk øvelse over hvem som er nærmest «normal» kristendom av mormoneren og katolikken og baptist-katolikken.
Supertirsdag, altså 6. mars, blir antakelig den avgjørende finaledagen i «amerikansk mesterskap» i kristendom.
Uansett, så handler nok valget av president, til syvende og sist, mest om økonomi.
Både kandidatenes egen økonomi og evne til å kjøpe reklame i tv, men også hvem man tror kan få skikk på landets økonomi.
Så Voltaire har helt sikkert fortsatt et poeng med sitt gamle sitat:
«Når det gjelder penger, har vi alle samme religion».

I natt skal det holdes et nominasjonsvalg til det republikanske partiets presidentkandidat i Iowa.
Det vil si, det som det egentlig stemmes over er hvem som blir delegater når republikanerne skal ha landsmøte i august.
Mens det første primærvalget ikke er før i neste uke.
Det funker slik at det er ulik prosess i ulike stater for å velge republikanernes kandidat.
Noen steder holder de «caucuses», som er partiets eget opplegg.
Andre steder har de «primaries» som er offentlige valg.
Noen steder kan alle delta i disse valgene, andre steder er det bare medlemmer av partiet som deltar.
Noen steder får vinneren alle delegatene andre steder blir de forholdsvis fordelt.
Så det er et vanvittig sammensatt og ganske komplisert system for å få fram kandidaten.
Men republikanerne ender nok med en eller annen middelaldrende hvit mannlig riking uansett.
Som vanlig.
Hos demokratene blir det neppe så spennende. Antakelig er det svært få kandidater med tyngde, om noen, som ønsker å utfordre den sittende president Obama.
Mens republikanerne altså har et kobbel, fortsatt, av kandidater, selv om mange har trukket seg.
Det står antakelig mellom Mitt Romney som er mormoner og lenge har vært favoritt, Ron Paul som er 76 år og vil være ganske så godt voksen ved utgangen av perioden, Newt Gingrich som har en bakgrunn som konebedrager og historieprofessor og Rick Perry som har gjort noen kjempeblemmer på tv da han blant annet ville legge ned et departement, men husket ikke i farten hvilket det var.
Det skal altså mye til at man ikke ender opp med en av disse fire. Men med på racet er også «norske» Michele Bachmann fra Minnesota, Jon Huntsman fra Utah, Rick Santorum fra Pennsylvania. Mens Herman Cain fra Georiga trukket seg – i likhet med Tim Pawlenty fra Minnesota. Og etter i morgen trekker sikkert noen flere seg. Gary Johnson fra New Mexico har visst bestemt å stille som uavhengig kandidat.
Det amerikanske valgsystemet er så komplisert, så forskjellig fra stat til stat, så forskjellig både i nominasjon og faktiske valg, og med såkalte superdelegater og ikke, at det at USA oppfatter seg selv som nærmest demokratiets fasit på kloden, er pussig.
Og fortsatt er det under 12 år siden George Bush jr. ble valgt til president.
Eller, snarere, utpekt.
Av Høyesterett i Florida. Som beordret gjenopptelling avsluttet da det så ut som Gore kom til å slå Bush.
I natt er de i alle fall i gang.
Og mange håper nok på å få den beste presidenten som mulig.
Eller i alle fall den beste som kan kjøpes for penger…

Det er ganske fantastisk med ny teknikk. Jeg tilhører nok de som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av amerikansk politikk, derfor kunne jeg søndag se hele den republikanske nominasjonsdebatten fra Iowa på iPad via Youtube.
Eller motsatt.
Heila driden, som min redaktørkollega i Raoglands Avis, Bjørn Sæbø ville sagt.
Bjørn er mer enn normalt opptatt av amerikanske politikk, han også. Spesielt fra sytti- og åttitallet.
Det som slo meg var at kandidatene, som vi vel til dels må kunne si er alvorlig reaksjonære amerikanske politikere, likevel var såpass flink at de lot den som hadde ordet beholde det.
Og man var ikke så verst høflig heller. Selv om flere hadde noen saftige «onelinere».
Da man i slutten av seansen fikk i oppgave å gi skryt til en av de andre debattantene ble imidlertid den amerikanske kreativiteten utfordret.
For de som har sjansen til å bli kandidat, og slik målingene ser ut nå er det Mitt Romney og Newt Gingrich som er de heteste til å utfordre Barack Obama, de ville jo slett ikke skryte av hverandre.
Og de som ligger litt lengre bak, men fortsatt ikke har gitt opp, som Richard Santorum, Michele Bachmann og Rick Perry ville jo helst ikke skryte av en av dem som kanskje kunne vippe dem ut av racet for godt.
Dermed ble det til at omtrent alle sammen skrøt uhemmet av Ron Paul. Som også er kandidat. Hvorfor det?
Vel, årsaken tror jeg er tallet 20081935.
Altså 20. august 1935.
Da han ble født. Fyren er 76 år. 77 neste år når han eventuelt skal ta kampen opp mot Obama.
81 når første periode er ute.
85 når andre periode er ute.
Eller med andre ord:
Han kommer aldri til å bli kandidat.
Selv om han, strengt tatt, vel var best i debatten. Dermed kunne alle de andre skryte av ham, uten fare for at han var en farlig utfordrer.
Og det gjorde de.
Ron Paul har forresten bakgrunn som gynekolog. Uten at det har så mye med saken å gjøre.
I følge de andre i debatten fra USA var han i alle fall ikke en rævva politiker – for å holde oss i den regionen..

Dette må da være Frp sin våte drøm:

“Vedtaket innebærer at fagforbundene i offentlig sektor i Wisconsin kun får forhandle om lønn, og det kun opp til inflasjonsraten.

Det nye regelverket ble vedtatt av Republikanernes senatorer onsdag. Det går nå videre til andrekammeret i delstatsforsamlingen, hvor det er ventet at det vil få flertall.

Demokratenes senatorer rømte til nabodelstaten Illinois for tre uker siden for å forhindre at senatet ble beslutningsdyktig i budsjettsaker. På den måten ville de forhindre at forslaget ble vedtatt, men Republikanerne klarte til slutt å omgå aksjonen ved å fjerne alle henvisninger til budsjettet fra lovteksten.

Wisconsins guvernør Scott Walker, også han fra Republikanerne, har vært en pådriver i saken. Målet er ifølge ham å unngå kamp om det han mener er nødvendige lønnsreduksjoner i offentlig sektor.

Demokratene hevder på sin side at Walker og Republikanerne utnytter den økonomiske situasjonen i delstaten for å svekke fagforbundenes rettigheter. (©NTB)"

Høyresiden i USA er sur fordi de tror venstresiden mener de er dumme.
Venstresiden er sur fordi de mener høyresiden er dumme.

Brutalt sett er det en måte å se det hele på.
Demonisering av politiske meningsmotstandere er ikke noe ukjent fenomen verken i Telemark, i Norge, i Europa eller andre steder. Men i USA er dette utviklet til en blanding av omfattende massesuggesjon og vitenskap.
Og bak det hele står, i tillegg til ambisiøse politikere, en underholdningsbransje, tv-bransje som går over lik og undergraver all nasjonalt samhold for å oppnå de rette tallene.
Da Rupert Murdochs Fox News kom på banen 7. oktober 1996 tok det hele av.
Slagordet deres er: «Fair & Balanced». Selv om man kunne tro det var saftig selvironi. For Fox er ikke i nærheten av verken å være rettferdig i form eller balansert i innhold. Nå pynter de seg også med uttrykket «Real Journalism». Hvilket ikke er mindre ironisk.
Med politiske kommentatorer og vertskap for prateprogram, såkalte «opinion hosts» innførte de en form for «journalistikk» som slett ikke har som mål å opplyse folk og være kritisk til makten.
Man er utelukkende kritisk til de som ikke mener det samme som programlederne selv. Det er vel også årsaken til at de i sitt slagord har et såpass pretensiøst budskap som rettferdig og balansert. Det virker nesten som en grov spøk.
Og etter dette har man fått, på begge sider, folk som bruker alle sine talenter, alt sitt vidd, all sin sjarm og alt de har for å rakke ned på, latterliggjøre og håne folk som mener det motsatt, eller litt annerledes, enn de selv. Og deres seere.
Der finner man et ufattelig syrlig kobbel med menere, for eksempel disse ti:

• Keith Olbermann. Liberal slugger som idiotforklarer enhver som er i nærheten av det republianske partiet.
  Selv sier han at han: «I’m not a liberal; I’m an American», men det tror neppe noen. Knapt nok han selv.

• På samme linje er «The Rachel Maddow Show» med Rachel Maddow som også er ilsk og anti-alt som minner om høyreorienterte tanker.

• Her i Norge får vi innimellom, på NRK, se kongen av de liberale: Jon Stewart. Jonathan Stuart Leibowitz; som bruker sin sjarm og satire til å håne det meste. Men først og fremst høyresiden.

• Motstykket på andre siden, hos Fox News er «The O’Reilly Factor» med kommentatoren Bill O’Reilly. Han er også ganske vill i nikkersen. Men har bare godt å si om alle på ytterste ekstreme høyresiden. Og aldri noe godt å si om demokrater, FN, Europa og det meste av verden ellers.

• I samme lendet ligger politikeren og pastoren Mike Huckabee – som også har et show på Fox, der han blander litt salig gudstro med reaksjonær retorikk. Han er forresten, opprinnelig, fra samme hjemby som Bill Clinton, Hope, Arkansas. Men det skulle man ikke tro.

• Om vi så hopper til andre siden finner en «The Colbert Report», med Stephen Colbert som bedriver en form for dobbeltsidig superironi som gjør at sarkasmen fort kan misforstås. Han raljerer med høyrepopulister på en måte som gjør at mange lurer på om han faktisk mener det han sier, eller ikke. Colbert hadde også stor suksess med boken «I Am America (And So Can You!)» – som også er preget av en absurd ironi – som nok svir hos de høyreorienterte.

• På den andre siden har man kanskje Glenn Beck med «The Glenn Beck Program» som den aller verste. Sentimental, ekstrem følelsesladet tar han ikke to cent for å sammenstille Obama, Saddam, Hitler og Stalin. Og finner de mest utrolige konspirasjoner og sammenligninger som skal avsløre at den liberale siden egentlig er antikrist. Minst. Hans tilhengere mener han forsvarer amerikanske verdier, Gud, familien og militæret mot farlige kommunistiske konspirasjoner.

• Litt mer moderat er Greta Van Susteren. Selv om hun også tar godt i når hun skal avsløre venstresiden. «On the Record w/ Greta Van Susteren».

• Man har også «The Rush Limbaugh Show» der Rush Limbaugh har kjørt aggressivt mot venstresiden på radioen i mer enn 20 år. Og som har ufattelige høye lyttertall, der hver eneste politiker, som ikke er svært, svært høyreorientert blir æreskjelt på det groveste.

• Så har man «The Ed Show» som er på den andre siden igjen. Ledet av Ed Schultz som hakker hånlig løs på høyresiden.

Og alle disse «showene» skaper et uforsonlig og aldeles forgiftet klima for oppriktig politisk debatt i USA.

Når dette leses er nok tallene for mellomvalget klare.
Og kanskje ikke.
Det hender det tar sin tid, selv i demokratiets fyrtårn på kloden, USA.
Uansett er det antakelig i boks at republikanerne har framgang og demokratene har gått på en smell.
Hvor høyt det smeller er noe uklart.
For to år siden opplevde jeg valget på nært hold. Da Barack Obamba ble USAs president.
Den politiske siden av det valget kan man jo mene mye om.
Personlig mente, og mener jeg at det var historisk og sterkt å oppleve.
Det at USA for første gang i sin 233. årige historie valgte en som ikke var hvit, middelaldrende, heterofil, kristen, mann.
Selv om det nok fortsatt er en stund til USA får en ung arabisk, lesbisk, muslim til å styre.
Søndag vant forresten, som en såkalt fiks «radioovergang», Dilma Vana Rousseff presidentvalget i Brasil. Første nyttårsdag, om knappe to måneder, blir hun som Brasils første kvinnelige president tatt i ed. Og skal styre det gigantiske landet.
Om Obama blir gjenvalgt om to år, ser i øyeblikket heller tvilsomt ut.
Men man skal slett ikke undervurdere den kraften som ligger i «top of mind»-tenkningen. Altså at den mest kjente personen får mange stemmer, simpelthen fordi han er mest kjent.
Dessuten så mener jeg at Obama har fått til vesentlig mer enn det han får æren for.
Men siden han, som alle andre kandidater i valg, blir nødt å ta gigantiske løfter i bruk i valgkamp så er naturligvis nedturen, når det viser seg umulig å gjennomføre, ganske stor.
Man kan gjerne si at folk får holde det de lover.
Alle mener jo det.
Men om man ikke lover ting som, strengt tatt, er umulig å holde, så vinner man ikke valget i det hele tatt.
Og da får man jo ikke utrettet noe av det man lovet i første omgang.
Og da er vi tilbake ved start.
Der også Obama antakelig er i dag.
På den annen side, når han som ukjent ung, svart, og etter amerikansk målestokk, radikal mann fra Chicago klarte å bli president, så er det ikke umulig at han som velkjent, middelaldrende president i Washington klarer å bli gjenvalgt.
Nå også med grått hår.
Slik alle presidenter, med eller uten hjelp, får.
Og blir ikke Obama gjenvalgt, så kan det være duket for nok et historisk valg i 2012.
Om USA ender på Sarah Palin.
Og skulle du være mer enn rasjonelt skeptisk til det, så må jeg bare sitere Obama:
«Alle er likeverdige, alle er fri og alle fortjener en sjanse til å søke sin lykke fullt ut».
Det gjelder om det så skulle være en pitbull med lebestift fra Alaska…

Er han svart? Eller hvit? Eller farget?

Det er ikke bare rent politiske spørsmål som kommer opp i det verden har fått en ny president. Det vil si, det er i grunn bare USA som har fått en ny president, men på mange måter er det hele verdens president også. Slik den amerikanske innflytelsen er, kulturelt, politisk, økonomisk og i vår medietid, så er det neppe noen som tenker på Thorbjørn Jagland eller Mahmoud Ahmadinejad om man snakker i bestemt form entall og sier «presidenten».
I pressekretser blir det nå også diskutert om den påtroppende presidenten i USA er svart, afro-amerikaner, afrikansk-amerikansk eller noe helt annet.
For øvrig, og det tilhører muligens bare generell folkeopplysning, men det amerikanske systemet fungerer slik at det går drøye to måneder fra en ny presiden er valgt, til han overtar jobben. Valget var første tirsdag i november, mens Barack Obama tiltrer 20. januar 2009 klokken 12.00. Presidenten blir innsverget i embetet, av høyesterettsjustitiarius.
Og det pussige er at også en avtroppende president etter amerikansk formell skikk skal tiltales «Mr. President» etter han er gått av. Dermed er USA i ferd med å få sin femte levende «Mr. President» nå, med Jimmy Carter, George Bush, Bill Clinton, George W. Bush jr. og påtroppende Barack Obama.
Så når George W. Bush like over nyttår reiser hjem igjen til sitt elskede Texas, så kommer han til å ha en solid flokk med bukkende mennesker som kaller ham mr. president fortsatt.
Men altså, påtroppende, Barack Obama og farge. Eller etnisitet.
Noe av det dummeste av alt jeg hører er når man sier at «vedkommende har etnisk bakgrunn». Det hører man forholdsvis ofte i Norge. Vedkommende har etnisk bakgrunn.
Hvem i himmelens navn har ikke etnisk bakgrunn?
Dette er måten å fortelle at noen ikke er født i Norge – og si det. Men det finnes ikke ett menneske på denne kloden, ikke en eneste en, som ikke har etnisk bakgrunn. Om du ønsker å understreke noens fremmede bakgrunn så holder det ikke å si at vedkommende er etnisk – for det er vi alle.
Og Barack Obama har altså den gjennomanalyserte bakgrunnen der faren var fra Kenya og morgen var hvit amerikaner. Som ganske udiskutabelt gjør ham til afroamerikaner, eller afrikansk-amerikansk.
Slik den tapende demokratisk presidentkandidat i 1984, Walter Mondale, ble kalt for norsk-amerikaner. Men knapt nok av andre enn nordmenn. Jeg har sjekket flere amerikanske oppslagsverk som ikke nevner at hans forfedre skal ha kommet fra Mundal i Sogn. Omtrent alle i USA kommer som kjent fra et «annet» sted. Unntatt indianerne.
I Norsk Telegrambyrå (NTB) som ofte legger normene for korrekt språk i Norge, drøfter de nå om Obama skal omtales som svart, afroamerikaner eller afrikansk-amerikansk.
Ifølge nettstedet journalisten.no har NTBs danske søsterselskap Ritzau bestemt seg for at Obama er «farget».
En del av begrunnelsen er at med svart far og hvit mor er det like feil å kalle ham svart som hvit. Og dermed har danskene havnet på farget.
Norske NTB synes afrikansk-amerikansk er litt tungvint for radio og tv å si. Ritzau i Danmark har gått bort fra begrepet afro-amerikansk fordi det mer og mer har forsvunnet fra det amerikanske språket. I USA har diskusjonene gått på om Obama er «black», «african-american», «bi-racial», «mixed race» eller «white».
Skal jeg være helt ærlig så spiller det ikke noe stor rolle for meg om mannen er svart, farget, afro-amerikansk, av blandingsrase, eller noen andre mer og mindre politisk korrekte betegnelser på folk som har mor og far med forskjellig etnisk bakgrunn.
Det viktige er om han er i stand til å lede USA ut av den uheldige, ødeleggende og dramatiske posisjonen de har inntatt under George W. Bush. Som udiskutabelt var hvit. Uten at det hjalp noe som helst. Bush og hans regime har gjort skade i hele verden.
Og i gode øyeblikk er jeg til å med så naiv at jeg tror Obama kan klare det. Han gjør det i alle fall neppe verre enn sin forgjenger. Det skal nå ganske mye til også. Og tror du det ser du antakelig mer svart på det enn meg…

Endelig. Demokrati er best:). En seier for hele verden:)